Baneritt i Japan – sesongen var visst ikke over likevel …..

Karl fikk for et par måneder siden en invitasjon fra organisatoren for åpningen av IZU velodrom (første innendørs velodrom i Japan), som ønsket at 3 jenter fra Hitec, Marie, Sara og Cecilie skulle reise til Japan og være med på åpningen. De hadde tydeligvis fått med seg at Hitec hadde ryttere som hadde resultater fra bane, 2 norgesmestere på velodrom og en vinner av falun 6-dager, ut i fra resultatene så det vel bra ut, og lite viste vel de om at vi var helt uerfarne og aldri hadde konkurrert på bane før. Uansett… Vi 3 tok utfordringen og reiste til Japan…

Dag 1. Det var tre spente jenter som satte seg på flyet til Narita, 2 timer utenfor Tokyo, i Japan.  Det var en lang flytur, og drøye 12timer timer senere landet vi i Narita. Der ble vi møtt av en stresset Japansk guide, som var veldig bekymret for at vi skulle rote oss bort, eller stikke av, så etter gjentatte ganger: ”This way, this way…”, skjønte vi at det var bare å følge etter henne. Vi møtte deretter noen nederlandske ryttere før, vi reiste med minibuss til Izu City. Etter 4 timer var vi på hotellet Naka-Izu Winery Hills. Der møtte vi resten av de utenlandske rytterne som kom fra USA, Australia, Nederland, Belgia, Italia, Danmark og Kina. Dagen ble brukt til å ta et japansk bad på Joumon-no-goshin-yu (Spa på Japansk ;-p), spise middag og avslapping/soving, alle hadde vel litt jetlag..

Dag 2.  Vi sov alle forholdsvis godt på våre store enkeltrom og etter en Japansk frokost, ekstremt næringsrik ;-), var vi klare for å reise til velodromen og driste oss litt! Etter en halvtimes tid i buss var vi fremme. Velodromen var bygget oppe på en høyde, og var den øverste av 7 baner på området. De 6 andre var utendørs velodromer hvor alle hadde forskjellige lengder. På det samme området var det en skole, Keirin- School. På denne skolen gikk det elever som skulle lære seg å kjøre Keirin, banedistanse på velodrom, som får ut på at man kjører 5runder med derni (moped) først, før dernien kjører fra og det er 3 runder fritt og første mann til mål. Dette er en stor idrett i Japan, noe vi virkelig fikk merke da vi senere så rytterne vi skulle konkurrere mot, nettopp fra Keirin – School!

Vi fikk utdelt sykler i freshe farger, orange til Marie, rosa til Cecilie og gull til Sara, vi besluttet allerede da at det var Sara som måtte ”ta gullet hjem ;-)”…  Så var det å komme seg utpå denne velodromen da, etter et par runder, ”bånn gass”, da vi ikke turte å sykle sent i redsel for å velte, begynte vi å komme inn i flytsonen J Vi fikk vel og merke litt råd fra Theo Boss (Rabobank) og Eline de Rover (AAdrink). Det ble etter hvert rimelig fullt ute på banen det japanske banelaget, et spesiallag for Kerin-ryttere og de utenlandske rytterne var utpå samtidig. Før vi dro til hotellet øvde vi på åpningssermonien. Vi spiste middag før vi tok en tidlig kveld.

Dag 3. Nervøsiteten begynte sakte men sikkert å sige på allerede på frokosten. Vi hadde alle en liten klump i magen da vi satte oss i bussen på vei til velodromen 09.30.. Planen for åpningen var at rytterne ble delt inn i 2 lag, rødt og blått  - hvor Cippolini (42etappeseire i Giroen, Verdensmester i Zolder 2002 mm.) var leder for blått og Koichi Nakano (ti ganger verdensmester på bane) leder for rødt. Rytteren som vant de forskjellige konkurransen skaffet noen til laget sitt, og publikum kunne tippe på det laget de håpet skulle vinne, og deretter vinne en premier. Marie var på blått lag og Sara og Cecilie var på rødt. Vi skulle delta i 2 konkurranser, Kerin og utslagning. Da vi ankom banen skiftet vi straks til treningsklær og syklet 40minutter på banen, i håp om å roe nerver og bli litt sikrere på sykkelen, vi kan vel alle innrømme at det ikke hjalp så veldig. De neste timene ble brukt til å sitte i garderoben og spørre hverandre hvorfor i alle dager vi ble med på dette og på å psyke ned hverandre før kveldens konkurranser J… En times tid før åpningssermonien begynte vi å stresse med at vi kanskje skulle bytte gir, og vår kule mekaniker, en liten japaner på en-femti smilet var kjapp i replikken da Marie sa at hun ville ha det giret hun hadde det på trening; ”Small legs, big crash!!!” … 

En time senere var det hele i gang. Sara og Cecilie var først ut, sammen med 4 andre i første heat i Keirin. De 3 første gikk videre og vi var ikke blant de, skummelt var det, moro var det, men vi kom oss helberget gjennom. Marie greide også og holde seg på hjulene, så so far so good J. Neste løp var utslagningsritt, som ble en kort afære da det var 3 stykk hitecryttere som ikke helt skjønte prinsippet og var litt redde for å ligge nære de andre konkurrentene. Vi kom oss i alle fall gjennom begge konkurransene uten crash. Track – partyet ble avsluttet med Grand Finale, alle rytterne på banen samtidig med lysende armbånd og vinking til publikum før vi reiste tilbake til hotellet.

Der ble det en liten fest med de andre rytterne. Vi hadde avreise til flyplassen 04.45 så det ble lite søvn før avreise. Hjemreisen til Norge og Tyskland (for Sara sin del) ble rimelig lang. Med 12 timers flytur først, deretter 8timer venting i Frankfurt før vi endelig kunne sette oss på flyet hjem.

Vi hadde en veldig fin tur, som ingen av oss ville ha vært foruten og sent vil glemme J